Nå er dette kun fra mitt ståsted, men jeg må virkelig si at det begynner å bli litt drøyt. Jeg jobber selv på sykehus og ser ringvirkningene av besparelsene. Avdelingene har effektivisert, mista fler årsverk, pasientene kommer inn på løpebånd, og like fort ut igjen. Vi, der jeg jobber, ble redusert med 30%, hvilket idag gjør at vi er mye mer utrygge i hverdagen vår, vi må ta flere risikoer, og vi løper som noen piska skinn. Jeg klager ikke over at jeg har mye å gjøre for jeg liker en travel hverdag på jobb, men (!!) det var mye å gjøre før, men arbeidsmengden som tidligere var basert på 2 har en nå alene.
Klagene ramler inn for vi klarer ikke å dekke etterspørselen. Likevel så snakker de om redusering… det benet de skjærer i knekker snart for det begynner å bli relativ syltynt. Kolleager på sykehuset undrer seg over hva annet de skal kutte ned på, for nå er det snart ikke mer å ta av. Jeg leste en artikkel (http://www.hegnar.no/hegnar/newsdet.asp?id=228024&cat=103) hvor de viser prognosene for 2006 er at det er nye 1,3 milliarder sykehusene går i underskudd i år. Vi er nå oppe i.. hvor mye var det.. jo 7,5 milliarder..
Kanskje det er på tide å endre systemet igjen.. for dette fungerer absolutt ikke.
Det kommer til et punkt hvor man rett og slett ikke orker å bry seg med det lengre… bruke det som må brukes av utstyr, ta inn de pasientene som trenger behandling osv.. for underskudd er det.. og mindre blir det nok ikke med det første.
Alternativet er å ta inn færre pasienter, få flere private sykehus, sånn at vi kan bli som alle andre land hvor det er de økonomisk sterke som får best behandling for det er der de fleste legene forsvinner… for i det offentlige er det snart ikke mer å hente.
Hilsen en veldig bekymret sykehusansatt