På ingen måte har jeg tenkt å fremstå som en fantastisk oppdrager av mine barn, jeg gjør absolutt mine feil, men jeg prøver så godt jeg kan. Jeg har to rollige gutter, og et rolig hjemmeliv. Vi krangler så busta fyker innimellom, men det må vel til når man har fler sterke personligheter under samme tak 
Jeg satt å leste et innlegg og huska plutselig på ei historie jeg hørte på jobb. Dette er da oppskriften på hva man ikke skal gjøre. Fordømmende sier du? vent å les før du henger meg.
Denne personens tante fikk barn i voksen alder. 2 barn fikk hun. Hun ble raskt kjent i familien som den overbeskyttende mammaen og var ikke interessert i verken innspill eller forslag. Prøvde du pent å fortelle barna at de ikke fikk klatre i de nyinnkjøpte gardinene så var mamma på pletten og ga deg en lekse du sent ville glemme, for hennes barn, de skulle jo utvikle seg at sånt, det måtte de da få lov til.
Det hele toppa seg da fetter til barna skulle konfimeres… konfirmantens far reiser seg opp, ser utover forsamlingen og forteller alle morsomme historier om jubilantens barndom. Den eldste sønnen begynner å kjede seg… tasser over til pianoet…og begynner å hamre løs på tangentene. Dette under talen og rett bak langbordet, så det var usedvanelig godt hørbart. Hans mor reiser seg opp… (folket øyner et håp), utbryter så.. midt under talen.. "HYSJ, nå må vi høre han spille… spiller han ikke fint?"