I det herrens år 2001 pakka jeg snippeska og dilta med min kjære inn USA’s porter for å være der over en uviss mengde tid. Han hadde fått seg datajobb og jeg sier da selvfølgelig ikke nei takk til å tilbringe noen år i et annet land.
Men som den workaholicen jeg er så hadde jeg ikke sett for meg å sitte på rævva mer enn høyst nødvendig.
Så ok.. vi dro over i mai.. jeg da på turistvisum siden vi skulle hjem i august for å gifte oss.. 3 mnd med ferie.. jo takk, jeg klager ikke..
Dro tilbake til USA da så fort visumet mitt var gått i orden. Jeg husker jeg dagdrømte på flyet om alt jeg kunne gjøre.. dog hadde ambassaden vært vage på hva jeg kunne gjøre med dette visumet, men de anbefalte oss å snakke med immigrasjonen på vei inn i landet.
13 timer reise til San Fransisco var over raskt og vi stiller oss i en usedvanlig lang kø og venter tolmodig på vår tur. Man har da lært at man ikke skal mase hjemmefra ..pluss frykten for å ikke få lov til å komme inn i landet holdt de fleste i stram linje.
Etter en ..ettersom jeg husker…drøy time nærmer vi oss… Ofte velger man seg ut immigrasjonsmannen som ser mest ålright ut ikke sant..? ..men nei, vi ble dirigert opp til skranken og ble pent plassert hos den mest skumle morske mannen på hele rekka.
Han virker dog mer hyggelig når han åpner kjeften så jeg ser mitt snitt i å spørre denne karen hva visumet mitt ga meg av muligheter. Jobb..skole..? Ett eller anna??
Han snur seg.. ser morskt på meg og sier… "you have a husband to take care of, isn’t that enough?"
HVA???
Hadde ikke mannen min vært så rolig og prøvd stille på norsk å roe meg ned så hadde jeg garantert blitt satt på første flyet hjem!